Martinique, Le Marin, Frankrike

 Det er ikke bare sløving når vi er på seiltur. For det er faktisk alltid noe som skal gjøres. Til venstre ser dere skipper Gry og mannskap i ferd med å skrubbe biminien. Og ikke bare skrubbet vi den rein, vi imprignerte den også. Og det så bra at da den var vel på plass igjen og vi seilte ut i frisk vind, løsnet alle sømmene!!! De tålte rett og slett ikke behandlingen :-)
Det gikk noen dager og uker før vi fikk den reparert. (Det er Karibisk tempo.) Og skal si vi fikk merke solen og dens stråler. Det var bare til å smøre seg med sunblock og dra på caps. Og vi fikk erfare at en bimini er gull verdt under disse fjerne himmelstrøk.

 Gutta som selger hummer eller hva du måtte ønske, egentlig, var alltid på tilbudssiden. De hadde alltid de beste varene og den beste prisen. Og de skal ihvert fall ha for at de aldri gir opp. Spør deg hele tiden om det ikke er noe du vil kjøpe :-)
Men vi skulle videre og utforske flere øyer. Severin og Tonje måtte reise hjem for å gjenoppta sine oppgaver, men vi som var igjen, hadde fremdeles noen dager som skulle nytes.
Og målet var den franske øya Martinique. S/Y Morgengry trenger nemlig nye batterier, og det håpte vi på at de hadde der, siden det er en fransk øy og en fransk båt. Burde vel være logisk, men akk nei.
Etter noen timer med heftig sjø og noe vind midt imot, ankom vi Le Marin på øya, sent om ettermiddagen. Da hadde skipper Gry flere dager tidligere prøvd å reserve plass i marinaen, fordi det er veldig greit når en skal utføre arbeider på båten. Å ligge ved kai, altså. Men de svarte aldri. Ikke på telefon eller Vhf heller. Og aldri har vi sett så mye båter liggende på anker. Hele bukten var full. Det må jo ha vært over 1000 master på et sted?

 Og ikke var det noe fint sted heller. Vi fant ut senere at det skyldtes at mange la fra seg båtene her og dro antagelig hjem en tur. Det var en bukt som lå veldig i le for ulike vinder, så båtene lå forsåvidt trygt. Men vi så ihvertfall 2 båter som var havarert og strandet på en sandbanke. Et heller trist syn.
Men det ble ikke nye batterier. De hadde ikke noen som passet. Så vi ble liggende på anker. Det vil si vi smøg oss nærmere land og hang oss på en ledig bøye. Ingen kom og hev oss vekk. Så vi fikk handlet inn proviant på Carrefour. Var blitt tipset om billig og god vin, men det var ikke på Carrefour. Der syns vi det var dyrt.

 På bildet over, ser dere den lokal kirkegården. Den så ut som om den bestod av mange små hus som alle var pyntet med plastikkblomster. Klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg syns det er en ok måte å ha en kirkegård på, men det er fasinerende hvor ulikt det er i forhold til en norsk kirkegård.
Vi dro fra stedet så snart vi hadde handlet, og satte kurset for neste mål. Det regnet heftig og vi observerte flere regnbuer over hverandre, flere steder. Og innimellom blåste det så friskt at vi lurte på om det franske gjesteflagget, under, ville fly avgårde på egen hånd.

Men det holdt seg på plass. Som dere også kan se, har vi alltid gult flagg oppe når vi ankommer et nytt land. Men her var det faktisk ingen andre vi så som hadde dette flagget.
Og da skipper Gry sjekket oss inn, var det på en automat. Det var ikke en sjel som brydde seg om hverken oss, båten eller flagget. Sånn er det :-)
Neste mål var ihvertfall en bukt bare ca 20 nm fra der vi lå nå. Det var på vestsiden av øya, så vi håpte at vinden ikke skulle være så heftig på det stedet.
Selve seilturen ble veldig fin. Uten de store utfordringene. Og solen skinte mer og mer. Det kunne vi like, selv uten bimini :-)
2 av oss nærmet oss faretruende hjemreise. Så neste stopp måtte bli det siste før vi måtte snu nesen mot Rodney Bay igjen. S/YMorgengry skulle snart overlates til sitt rederpar som helt sikkert nyter å få båten igjen etter 2 mnd med gjester. Men for noen flotte mnd det har vært. Opplevelsene har stått i kø, og vi vil aldri glemme de stundene vi har hatt med Gry og Bård ombord i Morgengry. :-)

Tilbake i Rodney Bay

 Etter en lang seilas med mye vind og bølger, ankom vi Rodney Bay sent på ettermiddagen. Vi ankret opp i bukten utenfor marinaen, for der var det helt fullt og ikke plass til oss denne kvelden.
Neste morgen tok rederparet jollen inn til land for å melde oss inn hos toll og politimyndigheter. Vi andre badet og nøt en fin morgen, før vi plutselig ble oppropt på radioen av skipper Gry: De hadde ordnet plass til oss i marinaen og ville vi skulle seile båten inn i havnen. Så vi kastet oss rundt og gjorde båten klar for ankomsten i marinaen. Nå skulle det bli godt å ligge litt til kai etter nesten 2 uker på anker/bøye. Og fredag kveld er det Streetparty i Rodney Bay, så vi var helt klar for litt partying.

 Og fest ble det. Vi hadde vært med på dette en gang tidligere, men da gikk vi nok litt for tidlig hjem. For nå ble vi værende utover kvelden for riktig å få med oss den unike atmosfæren. De har nemlig montert et svært stereoanlegg i enden på gaten og der spiller de så høy musikk at det dirrer godt i andre enden på den samme gaten :-)
Og mange lokal beboere blander seg med nysgjerrige turister. De er mange som har røykt litt mer en Petterø, men de fleste går bare rundt og gliser. Og så serverer de den beste rom-punsjen vi noen gang har smakt. Foruten rikelig med rom bruker de mange sorter juise og diverse ulike krydder, blant annet muskat og kanel. Kan absolutt anbefales.
Og de lokale serveringsstedene var utstyrt med mye hjemmelaget utstyr av ymse kvalitet. Og vi kan anbefale representanter fra både mattilsynet og skjenkekontrollen og ta en tur. Det var mye rart å se, men ingen av oss ble syke hverken av maten vi kjøpte fra bodene eller drikken, med is, vi kjøpte fra de lokale barene.

Til venstre ser dere Severin som får litt opplæring av en lokal musiker. Og de spilte på oljefat.
Det trengs nok litt lengre tid enn en kveld for å lære dette her, for de vi fikk høre var veldig flinke. Og det er akkurat slik musikk vi forbinder med Karibien. Og når de fleste ligner på Bob Marley, må det bare bli gøy...........

Hele gaten var fullt av salgsboder som blant annet tilbød mat i alle slags varianter. Mange spennende smaker. Vi fikk med oss grillet hummer og kylling. Da noen fant ut at de hadde spist grillete nyrer, ble stemningen litt spent, men det gikk fort over. For det smakte helt greit. Og som fortalt tidligere: ingen av oss ble syke i løpet av natten eller neste dag.

 Og da ble utallige lokale øl og rom-punsj også prøvd. Enklete stod lange tider i ro med beina godt plantet i bakken (se bilde til venstre), men vi tror som sagt det var på grunn av diverse røykerier. For det er mulig å kjøpe det meste her. Og vi tror alt kan røykes!

Under ser dere en av de lokale utendørsbarene. Store flasker og store damer.

Vi hadde noen kraftige regnbøyer i løpet av kvelden, men da bare spratt alle under takene til regnet gav seg. Og det stod ikke lenge på, men du som det kan regne når det først begynner. Regnbyger som en bergenser ikke opplever ofte. De vi har i Bergen er mye mer forsiktige :-) Bare som drypp å regne sammenlignet med regnbygene vi har opplevd her borte i Karibien. Men temperaturen i Karibien er helt deilig..... ca 28 gr døgnet rundt. Det kan vi like.  

Chateaubelair Bay, St. Vincent

 Etter en heller fredelig nyttårsfest, seilte vi videre mot Rodney Bay. Men før vi kom så langt, tok vi et stopp i bukta Chateaubelair. Området rundt på denne øya har et heller frynsete rykte når det gjelder kriminalitet. Og vi er litt på tå hev når vi blir møtt av 3 hurtiggående båter som kommer opp til oss i båten. De ønsker godt nytt år og vil gjerne vite hvor vi har tenkt oss hen. Vi lyger litt og de farer avgårde igjen. Egentlig tror vi bare de ville selge oss en mooring hvis vi hadde tenkt oss inn i nærheten, men det fikk vi aldri vite. Vi så dem aldri igjen.
Men i den ovennevte bukta ble vi møtt av en ung gutt som var veldig hyggelig. Og han padlet på noe som lignet en liten båt :-)

Gutten viste oss hvor det var trygt å ankre opp og var vedlig vitebegjerlig. Hobbyen hans var flagg, og han visste at vi hadde norsk flagg selv om det var rullet inn på flaggstangen. Og best av alt, han kunne skaffe oss ferskt brød til frokost. Til en brøkdel av prisen vi betalte for brød sist.
Denne gutten kunne også fortelle at akkurat her hadde de spilt inn noen sener av "Pirat of Caribien". Hvis jeg oppfattet det rett, dreide det seg om noen sener fra det lokale fengselet. Men selve bukten så også ut som den kunne vært med i disse filmene. Og det var en litt skummel atmosfære. Heldigvis var det noen andre båter som også ankret opp. Det føles greit å være flere.
Vi gikk ikke i land her og seilte avgårde tidlig neste morgen. Etter en heller vindfull natt. Ingen av bildene her kommer fra denne bukten. Ikke et bilde ble tatt. Utrolig nok. Men det er bare å se på filmen som ble nevnt tiligere, så ser det sånn ut :-)

Enden på året 2013

 Vi forlot paradisøya og seilte mot Bequia hvor vi skulle feire nyttårsaften. For det var ikke så mange andre steder på veien tilbake til Rodney Bay, som fristet. Vi har nemlig hørt på andres erfaringer om de ulike stedene i nærheten, så akkurat nyttårskvelden fant vi ut kunne være greit å feire på et sted med mange andre båter. Og da ble det tilbake til Bequia. Men på veien mot det målet hadde vi et stopp i en bukt som het Chalestown Bay, St Vincent. Det blåste friskt og da vi ble møtt av en smilende fyr som ønsket oss velkommen og pekte på en bøye, ropte vi "Yes please". Og mannen hjalp oss med fortøyningstauene og der hang vi gitt! Vi hadde ankret et stykke fra land, men vi kunne se at det så veldig flott ut på området inne ved stranden. Men utrolig "dødt". Alle solstoler var tomme og ikke et menneske var å se.

 Da vi senere forhørte oss om hvilket sted dette var, viste det seg at det var et hotellanlegg som var til leie for de med "litt" penger. De kunne leie hele hotellet eller deler av det. Så akkurat nå var det ingen leieboere tilstede. Derfor var det så folketomt.
Men vi fikk snart besøk av fiskere som ville selge oss Languster (hummer uten klør). Og vi slo til og bestilte 3 stk på ca 1 kg pr stk. Det vil si at de bruker pund. Så vi måtte google hva et pund var for å være sikre. Og sånn ca er det 2 pound på 1 kg. Fiskeren gav oss en pris på 25 e$ pr pound. Det skulle tilsvare ca 120 norske kr pr ca kg. En pris vi var veldig fornøyd med. Og han skulle komme med dem neste morgen.

 Vi hadde bestemt oss for å ikke bli lurt denne gangen. Så neste morgen når fiskeren dukket opp, hadde vi en bøtte klar med bagasjevekten festet i håndtaket. Fiskeren løftet opp de 3 langusterne og sa at han hadde bare disse store som tilsammen veigde ca 14 pound. Ja vel, sa vi og dro fram bøtta vår og ba han legge dem opp i den for kontollveiing. Da ble han noe stresset, men hev dem oppi. Og vekten viste 8 pound: Han hadde tenkt å lure oss.
Diskusjonen begynte og vi sa nei takk til å betale summen for 14 pound. Og det endte med at vi betalte for ca 9 og fiskeren forlot oss uten et smil.
Håper han var litt fornøyd med handelen. For rett etterpå kom flere fiskere og ville selge oss languster for 15 e$. Og sånn er det hele tiden :-)

 Ja, ja. Etter noen timers seilas i frisk vind og rimelig stor sjø, ankom vi Bequia og hadde med oss nykokt languster. Og det ble et fantastisk godt måltid. Vi kan absolutt anbefale å kjøpe av de lokale fiskerne. Men bruk gjerne bagasjevekten :-)
Nyttårsaften ble ganske rolig. Vi hadde litt styr med raketter, men alt ordnet seg godt til slutt. Og selve nyttårskvelden spiste vi middag på en restaurant like ved kaien der vi lå på anker. En opplevelse som ikke kommer til å bli husket for god mat og service. Men ofte er det slike opplevelser som sitter og vi kan le av når vi mimrer. The Karibien way..........

På bildet over ser dere en lokal juleutstilling. Og til høyre er det 3 smørblide seilerjenter som nyter livet og opplevelsene som står i kø. Både spennende, flotte og irriterende, men mest av alt minnerike og virkelig verdt turen.
Hyggelige nye bekjentskaper som setter varige spor. Noe av det flotte med å være på reise: alle de hyggelige menneskene vi treffer på.

Mayreau

Selve øya Mayreau er en liten øy på ca 3 kvadratkilometer. Og vi benyttet anledningen til en spasertur tvers over øya. Veidekke på veien var av betong, og helt grei å spasere på. Og jeg må ærlig talt si at vi trodde vi skulle gå gjennom "jungelen" på en sti med masse rare dyr. Så feil kan man ta!

Og det ble en hyggelig tur med mange inntrykk. Vein gikk fra en bukt over en topp og ned til neste bukt. PÅ høyden hadde de en kirke og en utsikt over hele Tobago Cays. Et flott skue.
Øya har i lengre tid hat problemer med ferskvannforsyninger, men dette har de nå løst ved å lage et felles vannbasseng. Innbyggerne, ca 200 mennesker, er også her etterkommere av ex-slaver. Tidligere var øya eigd av en familie, men innbyggerne har nå fått eiendommene til odel og eie, og ser ut til å klare seg bra.
De vet i hvertfall å ta seg betalt. Vi fikk nemlig besøk av en hyggelig innfødt som lurte på om vi ville bestille ferskt brød til neste morgen. Og det ville vi selvfølgelig. Stort sett har det gått i bananbrød her på øyene. Og det smaker ganske godt. Men da mannen neste morgen kom og leverte brødene til båten, husket vi at vi selvfølgelig ikke hadde avtalt pris på forhånd. Og mannen forlangte hele 70 "eseydollar". Riktignok for 2 brød, men omgjort i norske kroner er det ca 175 kr. Så dyrt brød har ingen av oss noen sinne spist. Og vi ble lurt igjen :-)
Bukten vi ankret opp i, het Salt Whistle Bay.

Fargerike restauranter og butikker

Mange uberørte strender

Og der traff vi selvfølgelig en annen norsk båt, med mannskap fra Sotra. De hadde også seilt båten over fra Las Palmas og skulle feriere her i Karibien et halvt år. Det er faktisk mange som gjør dette. Og ikke er det et særlig vondt liv heller. Gøy med folk som våger seg ut på eventyr :-). For vår del må ferden tilbake til Rodney Bay begynne neste dag. Været er ikke det beste, så vi sikrer oss og snur i tide. Det kan jo være vi må ligge værfaste. Alltid godt å ha noen dager i banken :-)

Alltid hyggelige måtlider ombord

 

 

 

Paradiset Salt Whistle Bay, Mayreau

 Etter et deilig morgenbad og lang frokost  (vi digger lange frokoster), kastet vi loss og seilte ut av bukten i Bequia og hadde retning mot Mayreau. Kaptein Gry hadde lest seg opp om denne plassen og det så veldig fint ut på bildene i Pilotboka. Avstanden til Salt Whistler Bay var 23,8 nm så vi ankom bukten tidlig på ettermiddagen. Og vi så med en gang da vi ankom at her var det mye båt !!!! Og 1 ledige bøye til oss. Jippi så heldige vi var denne gangen også. Og mannen som eigde bøyen hjalp oss med fortøyningene og gav oss rabatt fordi vi ville være her i 2 dager. Og rabatter liker vi her i dette kostbare område :-)
Like etter fortøyningen ble vi kontaktet av 2 ivrige lokale gutter som lurte på om vi ikke ville spise på sjefen deres sin restaurant. Vi hadde i grunnen ikke så store middagsplaner, så vi slo til på tilbudet. De hadde menyen med seg også :-). Så vi valgte forskjellige lokale retter og skulle dele ulike typer mat. Vi ble litt skeptisk da de pekte på et "skur"som var restauranten, men tok utfordringen.  Ettermiddagen ble brukt til bading.
Og bukten var som et av de flotte postkortene som vi ser fra Karibien. Med nydelig strand og palmer. Akkurat slik vi har drømt om.
Kvelden kom og vi gjorde oss klar til restaurantbesøk. Selve bryggen som de brukte til jollekai, var av en standar som ikke hadde vært lovlig i Norge :-) Dere ser bilde av bryggen øverst og jeg må bare si at vi måtte vokte vært skritt. For ikke å trø igjennom. Og så hadde de en dame som hadde "lysvakt". Hun stod på land og lyste med lommelykt hver gang det kom folk som skulle i land. Og et svært skilt på brygga opplyste om at all ferdsel var på eget ansvar.

Vi kom oss tryggt i land og fant frem til rett "restaurant". Og det ble en kjempefin positiv overraskelse. Jeg må jo fortrelle at vi tidligere på dagen hadde hatt besøk i båten av noen norske båtnaboer som rett og slett ønsket oss lykke til når de hørte hvor vi skulle spise middag. Men vi fikk en hjertelig velkomst. Bordet var dekket og klart for oss. Serviset var satt sammen av ulike fabrikat. Vi fikk alle ulike design på tallerken og bestikk. Og maten ble servert akkurat når vi var klar. Kan det bli bedre?
Og der satt vi og koste oss med et deilig måltid mens krabber og edderkopper levde rundt oss som om ingen ting betydde noen ting. Gulvet på restauranten var nemlig bare deilig sand og taket var  blikk, med mye spindelvev og  "fastboende beboere" hengende i taket (les krypdyr).

 Til venstre ser dere uterestauranten. Og under her er vi alle fotografert ved bordet. Veggene er dekorert med gamle avisutklipp og andre sider fra ulike blader. Og vi fant til og med utklipp fra gamle Aftenposten. Flere eksemplarer av det Norske flagget (av ulik kvalitet) hang også rundt omkring på dette stedet, så det tydet på at mange norske har vært her før oss :-).  

Dette var virkelig Karibien slik vi har drømt om. Og vi gledet oss over at vi skulle tilbringe hele neste dag her. Mye sløving, bading og soling.
Og frokosten neste dag var allered handlet inn, så vi trengte ikke stresse med noen ting. Ombord i Morgengry hadde vi nemlig mange poser med ferdige "poser" scones, og de er hvirkelig gode som nybakte. Skipper Gry er utrolig god på disse og sørget mange ganger for nybakt brød underveis. Kan vi ønske oss mer :-)
Restaurantbesøket ble veldig vellykket og vi kan virkelig anbefale å spise i skuret, selv om det var dyrt. Vi betaler gjerne litt for opplevelsen og de hyggelige eierne :-)

Juledager i Bequia

De påfølgende juledagene feiret vi i Bequia. Vi fikk høre fra noen av de norske som var flinke og fant fram til den planlagte julefeiringen, at vi hadde ikke gått glipp av så mye. De fleste hadde akkurat begynt å spise grillmat da regnet kom for fullt. Da måtte de bare avlyse hele festen fordi det regnet sånn.  I etterkant har vi også fått vite at flere av øyas beboere mistet livet i det uværet som herjet denne julehelgen.
I juledag var egentlig bare begredelig med et regnvær og vind som ikke gav seg hele dagen. Men tp var jo fin, så vi fikk nå badet oss i sjøen. Om kvelden satt vi oss inn og hadde filmaften. Fritjofs jul ble dagens høydepunkt :-)
2.ndre juledag var været betraktelig bedre og vi tok oss en tur på land og handlet inn litt forskjellig som vi trengte til turen videre.
Selve øya Bequia, uttales Bek-way, og er den største øya i St Vincent Grenadines. Den er opprinnelig en vulkanøy og har en befolkning på ca 6000 fastboende. De fleste menneskene som er fastboende her er etterkommere av svarte Afrikanske ex-slaver og gamle engelske kolonister. Stort sett franske og skotske kolonister. Men også noen fiskere fra New Bedford som kom på 1900 tallet for å fange hval har gitt sine gener til befolkningen på øya.

Vi fikk oss hatter laget av palmeblader

I dag lever vel de fleste av beboerne av turisme. Mannen på bilde til venstre, fortalte oss at de fleste også dyrket "røyk" til eget forbruk. Noe vi merket veldig godt på en del av de vi møtte på vår vei. Han fortalte også at myndighetene ikke brydde seg om denne "hobbyen" så lenge de ikke dyrket for videre salg. Og vi får jo hele tiden tilbud om å kjøpe mye rart, både til innvortes og utvortes bruk :-). Så noe salg er det ihvert fall i omløp.
Foruten de fastboende som har bodd på øya i generasjoner, har også flere av de såkalte seilerbomsene, slått seg ned på øya. Det er noe med atmosfæren som tiltrekker mange.
Mannskapet syns egentlig at menneskene vi traff virket fornøyde med livet, på sin måte. Ganske mye fattigdom å oppservere, men med et annet syn på livet enn oss som er mer opptatt av  materialisme, virket de som sagt fornøyde.
Hovedstaden på øya er Port Elisabeth i Admiralty Bay. Og det var i denne bukten vi tilbrakte juledagene i 2013. Her finnes også de fineste badetrendene på øya, som Princess Margaret Bay.
Vårt neste mål var øya Mayreau, også en del av St Vincent Grenadines. Fordelen med det er at vi slipper alt utsjekking og innsjekking. For det kan ta litt tid her nede. Karibien way :-)