Ny sommer og nye muligheter , fra 28.5.2014

Da var vi klar for nye opplevelser sommeren 2014. S/Y Spurs har overvintret i Kas Marina, Tyrkia og vi gleder oss skikkelig til å komme igang med sesongen. Våren har vært travel med eksamenstress for mannskapet og husmaling for skipperen. Så nå ser vi frem til dager med sol, varme og båtliv. 

Sandefjord og hvalfangerne

Tirsdag morgen kl 06.30 reiste vi fra Bergen. Vi måtte jo opp før hønsene, men hva gjør en vel ikke for litt rimeligere flybillettter :-) Men ikke nok med det. Det var ikke bare tidlig avgang. Nei, vi måtte i tillegg vente hele 7 timer i Sandefjord, før vi igjen skulle fly mot Antalya. Og hva gjør vi så med 7 timer ventetid? Jo, det var bare til å finne flybussen som tok oss til toget, som igjen fraktet oss videre til Sandefjord sentrum. Her tenkte mannskapet å finne den koselige kafeen med deilig kaffe og kanskje en frokostbit. Solen skinte fra skyfri himmel, men jøye meg så kaldt. Det var vi ikke forberedt på.     

Vi fant etter anbefaling Håndverkeren kaffe og te. Veldig koselig

 For vi hadde nemlig dagen før fått en værrapport fra det blide sørlandet, og de kunne fortelle at sommeren var kommet for fullt. Og ikke visste vi at den samme sommeren valgte å ta en dag av akkurat når vi skulle komme. Så vi hastet avgårde til Sandefjord sentrum på jakt etter et koselig "kaffehull". Men alt var stengt!!! Vi var for tidlig ute. Det eneste vi fant med åpen dør var Mc Donalds. Og tenkt at vi havnet inn der. Men det skal de ha : Det var åpent, de hadde bra kaffe og det var godt og varmt. Og vi fikk for første gang testet en Mc Frokost. Vet dere ikke hva det er? Vi er ikke helt sikre vi heller, men det var ihvertfall noe med egg og brød.

Kas sentrum

Timene føk avgårde de, og vi befant oss snart tilbake på Torp. Temperaturen steg utover dagen, så vi klager ikke. Det ble til og med anledning til et kaldt glass drikke i solveggen, før avgang. Ikke værst.
Flyet var i rute og vi landet som planlagt i Antalya, ca 19.30 lokal tid. Og der stod Deniz og hentet oss som avtalt. Deniz er han som driver med diverse transportoppdrag og som bor i Kaz. Eg grei ordning. Bare det at han kjører som om han har fanden i helene, hele tiden. Mannskapet prøvde å "sove" hele veien for ikke å få med seg alle de galne forbikjøringene, men det ene øyet gløttet litt opp av og til. Hutte tu for en kjøring. Men frem kom vi alle sammen. Like hele.
Og Spurs var like fin som sist vi var her. Borsett fra alt vanlig vedlikehold og rengjøring da :-) Så vi har bestemt at vi skal innta sydlandstempo og pusse og vaske båt i det tempoet som faller oss inn. Vi er jo på ferie !!!!! :-)

Petit Anses d'Ariet, Martinique

 Vårt siste stopp på turen med Morgengry, var en bukt med navnet petit Anses d'Ariet.
Og det viste seg å være en liten bukt med utlagte bøyer. Sjøen var utrolig fin og vi fant oss en plass ikke så langt fra land. Spesielt med tanke på den bitte,bitte, lille jollen som skulle frakte oss inn til fastlandet.
Og det er ikke for å fornerme rederparet vi sier at jollen er liten. Nei de mener det selv også. Og det er vel den eneste jollen i Karibien som ikke har hatt kjetting på seg, og ikke blitt stjålet :-) Alle syns den er bitte,bitte, liten. En riktig sjarmør, skal jeg si dere. Og stakkars jolle som nok må forberede seg på å få en tung kjetting i baugen som alle andre joller her i Karibien.

På bildet til høyre ser dere en ivrig selger på det lokale markedet. Han solgte spesielt mye krydder. Og aldri har jeg sett så store kanelstenger som han hadde. Og om jeg forstod han rett, ble de største stengene brukt i dekorasjoner.

          

 De hadde en kjempefin badestrand med nydelig rent vann. Og mange kom fra nabosteder både med båter og slike vannscootere som fyker avgårde. Rett opp på stranden. Parkere der og på med badtøy og inn for å spise på restaurantene. Kjempekoselig

 Bukten og det tilhørende tettstedet, var utrolig sjarmerende. I hvertfall i den ene enden hvor alle spisestedene hadde slått seg til, på stranden.
Etter noen etapper med jolleseiling for å få alle oss i land, tok vi en kjapp tur for å lete etter nettilgang. Men det må du ikke tro de hadde her, nei. Han som hadde slik tilgang var stenkt hele helgen og mandagen også, så det var nok ikke mulig å komme på nett i denne bukten.
Så da var det bare til å finne et vannhull, slik at vi kunne få oss noe å drikke. For det var godt og varmt. Og vi fant den ok restauranten. Ikke mye gjester og ledig bord helt ytters mot sjøen. Gu, så heldige vi var. Så vi satte oss ned og fikk bestille drikke. Damen var nok litt nølende siden vi ikke skulle spise. Men drikke kom på bordet, etter litt venting.
Og vi nøt den kalde drikken og den flotte utsikten, ihvertfall noen minutter. For det viste seg at damen hadde fått noen "bedre" kunder som både skulle spise og drikke, og var kjentfolk i tillegg. Så vi ble bedt om å flytte oss lengst inn i restauranten siden vi "bare skulle drikke".

Tenk det du, vi ble nedgraderte gjester. Og selv om det var flere ledige bord ytters ved sjøen, ville nok de nye gjestene ha akkurat det bordet vi hadde. Ja,ja.
Vi satt ikke lenge der, og vi kommer nok ikke igjen. For etter å ha vandret gjennom "byen" til motsatt side, ramlet vi nesten bokstavelig oppi mange artige spisesteder med mye godt på menyen. Og vi spiste konkylier for første gang. Riktig godt og spennende.
Og veldig spesielt: Ikke noen satt med telefon eller pc. Det fantes ikke nettilgang. Helt utrolig å oppleve det. Alle pratet sammen og koste seg med god mat og kjempehyggelige serveringspersonalet. Her kommer vi gjerne igjen :-) . Vi var her 2 dager og bare badet og koste oss. Det er jo et hardt liv,gitt…………...

Martinique, Le Marin, Frankrike

 Det er ikke bare sløving når vi er på seiltur. For det er faktisk alltid noe som skal gjøres. Til venstre ser dere skipper Gry og mannskap i ferd med å skrubbe biminien. Og ikke bare skrubbet vi den rein, vi imprignerte den også. Og det så bra at da den var vel på plass igjen og vi seilte ut i frisk vind, løsnet alle sømmene!!! De tålte rett og slett ikke behandlingen :-)
Det gikk noen dager og uker før vi fikk den reparert. (Det er Karibisk tempo.) Og skal si vi fikk merke solen og dens stråler. Det var bare til å smøre seg med sunblock og dra på caps. Og vi fikk erfare at en bimini er gull verdt under disse fjerne himmelstrøk.

 Gutta som selger hummer eller hva du måtte ønske, egentlig, var alltid på tilbudssiden. De hadde alltid de beste varene og den beste prisen. Og de skal ihvert fall ha for at de aldri gir opp. Spør deg hele tiden om det ikke er noe du vil kjøpe :-)
Men vi skulle videre og utforske flere øyer. Severin og Tonje måtte reise hjem for å gjenoppta sine oppgaver, men vi som var igjen, hadde fremdeles noen dager som skulle nytes.
Og målet var den franske øya Martinique. S/Y Morgengry trenger nemlig nye batterier, og det håpte vi på at de hadde der, siden det er en fransk øy og en fransk båt. Burde vel være logisk, men akk nei.
Etter noen timer med heftig sjø og noe vind midt imot, ankom vi Le Marin på øya, sent om ettermiddagen. Da hadde skipper Gry flere dager tidligere prøvd å reserve plass i marinaen, fordi det er veldig greit når en skal utføre arbeider på båten. Å ligge ved kai, altså. Men de svarte aldri. Ikke på telefon eller Vhf heller. Og aldri har vi sett så mye båter liggende på anker. Hele bukten var full. Det må jo ha vært over 1000 master på et sted?

 Og ikke var det noe fint sted heller. Vi fant ut senere at det skyldtes at mange la fra seg båtene her og dro antagelig hjem en tur. Det var en bukt som lå veldig i le for ulike vinder, så båtene lå forsåvidt trygt. Men vi så ihvertfall 2 båter som var havarert og strandet på en sandbanke. Et heller trist syn.
Men det ble ikke nye batterier. De hadde ikke noen som passet. Så vi ble liggende på anker. Det vil si vi smøg oss nærmere land og hang oss på en ledig bøye. Ingen kom og hev oss vekk. Så vi fikk handlet inn proviant på Carrefour. Var blitt tipset om billig og god vin, men det var ikke på Carrefour. Der syns vi det var dyrt.

 På bildet over, ser dere den lokal kirkegården. Den så ut som om den bestod av mange små hus som alle var pyntet med plastikkblomster. Klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg syns det er en ok måte å ha en kirkegård på, men det er fasinerende hvor ulikt det er i forhold til en norsk kirkegård.
Vi dro fra stedet så snart vi hadde handlet, og satte kurset for neste mål. Det regnet heftig og vi observerte flere regnbuer over hverandre, flere steder. Og innimellom blåste det så friskt at vi lurte på om det franske gjesteflagget, under, ville fly avgårde på egen hånd.

Men det holdt seg på plass. Som dere også kan se, har vi alltid gult flagg oppe når vi ankommer et nytt land. Men her var det faktisk ingen andre vi så som hadde dette flagget.
Og da skipper Gry sjekket oss inn, var det på en automat. Det var ikke en sjel som brydde seg om hverken oss, båten eller flagget. Sånn er det :-)
Neste mål var ihvertfall en bukt bare ca 20 nm fra der vi lå nå. Det var på vestsiden av øya, så vi håpte at vinden ikke skulle være så heftig på det stedet.
Selve seilturen ble veldig fin. Uten de store utfordringene. Og solen skinte mer og mer. Det kunne vi like, selv uten bimini :-)
2 av oss nærmet oss faretruende hjemreise. Så neste stopp måtte bli det siste før vi måtte snu nesen mot Rodney Bay igjen. S/YMorgengry skulle snart overlates til sitt rederpar som helt sikkert nyter å få båten igjen etter 2 mnd med gjester. Men for noen flotte mnd det har vært. Opplevelsene har stått i kø, og vi vil aldri glemme de stundene vi har hatt med Gry og Bård ombord i Morgengry. :-)

Tilbake i Rodney Bay

 Etter en lang seilas med mye vind og bølger, ankom vi Rodney Bay sent på ettermiddagen. Vi ankret opp i bukten utenfor marinaen, for der var det helt fullt og ikke plass til oss denne kvelden.
Neste morgen tok rederparet jollen inn til land for å melde oss inn hos toll og politimyndigheter. Vi andre badet og nøt en fin morgen, før vi plutselig ble oppropt på radioen av skipper Gry: De hadde ordnet plass til oss i marinaen og ville vi skulle seile båten inn i havnen. Så vi kastet oss rundt og gjorde båten klar for ankomsten i marinaen. Nå skulle det bli godt å ligge litt til kai etter nesten 2 uker på anker/bøye. Og fredag kveld er det Streetparty i Rodney Bay, så vi var helt klar for litt partying.

 Og fest ble det. Vi hadde vært med på dette en gang tidligere, men da gikk vi nok litt for tidlig hjem. For nå ble vi værende utover kvelden for riktig å få med oss den unike atmosfæren. De har nemlig montert et svært stereoanlegg i enden på gaten og der spiller de så høy musikk at det dirrer godt i andre enden på den samme gaten :-)
Og mange lokal beboere blander seg med nysgjerrige turister. De er mange som har røykt litt mer en Petterø, men de fleste går bare rundt og gliser. Og så serverer de den beste rom-punsjen vi noen gang har smakt. Foruten rikelig med rom bruker de mange sorter juise og diverse ulike krydder, blant annet muskat og kanel. Kan absolutt anbefales.
Og de lokale serveringsstedene var utstyrt med mye hjemmelaget utstyr av ymse kvalitet. Og vi kan anbefale representanter fra både mattilsynet og skjenkekontrollen og ta en tur. Det var mye rart å se, men ingen av oss ble syke hverken av maten vi kjøpte fra bodene eller drikken, med is, vi kjøpte fra de lokale barene.

Til venstre ser dere Severin som får litt opplæring av en lokal musiker. Og de spilte på oljefat.
Det trengs nok litt lengre tid enn en kveld for å lære dette her, for de vi fikk høre var veldig flinke. Og det er akkurat slik musikk vi forbinder med Karibien. Og når de fleste ligner på Bob Marley, må det bare bli gøy...........

Hele gaten var fullt av salgsboder som blant annet tilbød mat i alle slags varianter. Mange spennende smaker. Vi fikk med oss grillet hummer og kylling. Da noen fant ut at de hadde spist grillete nyrer, ble stemningen litt spent, men det gikk fort over. For det smakte helt greit. Og som fortalt tidligere: ingen av oss ble syke i løpet av natten eller neste dag.

 Og da ble utallige lokale øl og rom-punsj også prøvd. Enklete stod lange tider i ro med beina godt plantet i bakken (se bilde til venstre), men vi tror som sagt det var på grunn av diverse røykerier. For det er mulig å kjøpe det meste her. Og vi tror alt kan røykes!

Under ser dere en av de lokale utendørsbarene. Store flasker og store damer.

Vi hadde noen kraftige regnbøyer i løpet av kvelden, men da bare spratt alle under takene til regnet gav seg. Og det stod ikke lenge på, men du som det kan regne når det først begynner. Regnbyger som en bergenser ikke opplever ofte. De vi har i Bergen er mye mer forsiktige :-) Bare som drypp å regne sammenlignet med regnbygene vi har opplevd her borte i Karibien. Men temperaturen i Karibien er helt deilig..... ca 28 gr døgnet rundt. Det kan vi like.  

Chateaubelair Bay, St. Vincent

 Etter en heller fredelig nyttårsfest, seilte vi videre mot Rodney Bay. Men før vi kom så langt, tok vi et stopp i bukta Chateaubelair. Området rundt på denne øya har et heller frynsete rykte når det gjelder kriminalitet. Og vi er litt på tå hev når vi blir møtt av 3 hurtiggående båter som kommer opp til oss i båten. De ønsker godt nytt år og vil gjerne vite hvor vi har tenkt oss hen. Vi lyger litt og de farer avgårde igjen. Egentlig tror vi bare de ville selge oss en mooring hvis vi hadde tenkt oss inn i nærheten, men det fikk vi aldri vite. Vi så dem aldri igjen.
Men i den ovennevte bukta ble vi møtt av en ung gutt som var veldig hyggelig. Og han padlet på noe som lignet en liten båt :-)

Gutten viste oss hvor det var trygt å ankre opp og var vedlig vitebegjerlig. Hobbyen hans var flagg, og han visste at vi hadde norsk flagg selv om det var rullet inn på flaggstangen. Og best av alt, han kunne skaffe oss ferskt brød til frokost. Til en brøkdel av prisen vi betalte for brød sist.
Denne gutten kunne også fortelle at akkurat her hadde de spilt inn noen sener av "Pirat of Caribien". Hvis jeg oppfattet det rett, dreide det seg om noen sener fra det lokale fengselet. Men selve bukten så også ut som den kunne vært med i disse filmene. Og det var en litt skummel atmosfære. Heldigvis var det noen andre båter som også ankret opp. Det føles greit å være flere.
Vi gikk ikke i land her og seilte avgårde tidlig neste morgen. Etter en heller vindfull natt. Ingen av bildene her kommer fra denne bukten. Ikke et bilde ble tatt. Utrolig nok. Men det er bare å se på filmen som ble nevnt tiligere, så ser det sånn ut :-)

Enden på året 2013

 Vi forlot paradisøya og seilte mot Bequia hvor vi skulle feire nyttårsaften. For det var ikke så mange andre steder på veien tilbake til Rodney Bay, som fristet. Vi har nemlig hørt på andres erfaringer om de ulike stedene i nærheten, så akkurat nyttårskvelden fant vi ut kunne være greit å feire på et sted med mange andre båter. Og da ble det tilbake til Bequia. Men på veien mot det målet hadde vi et stopp i en bukt som het Chalestown Bay, St Vincent. Det blåste friskt og da vi ble møtt av en smilende fyr som ønsket oss velkommen og pekte på en bøye, ropte vi "Yes please". Og mannen hjalp oss med fortøyningstauene og der hang vi gitt! Vi hadde ankret et stykke fra land, men vi kunne se at det så veldig flott ut på området inne ved stranden. Men utrolig "dødt". Alle solstoler var tomme og ikke et menneske var å se.

 Da vi senere forhørte oss om hvilket sted dette var, viste det seg at det var et hotellanlegg som var til leie for de med "litt" penger. De kunne leie hele hotellet eller deler av det. Så akkurat nå var det ingen leieboere tilstede. Derfor var det så folketomt.
Men vi fikk snart besøk av fiskere som ville selge oss Languster (hummer uten klør). Og vi slo til og bestilte 3 stk på ca 1 kg pr stk. Det vil si at de bruker pund. Så vi måtte google hva et pund var for å være sikre. Og sånn ca er det 2 pound på 1 kg. Fiskeren gav oss en pris på 25 e$ pr pound. Det skulle tilsvare ca 120 norske kr pr ca kg. En pris vi var veldig fornøyd med. Og han skulle komme med dem neste morgen.

 Vi hadde bestemt oss for å ikke bli lurt denne gangen. Så neste morgen når fiskeren dukket opp, hadde vi en bøtte klar med bagasjevekten festet i håndtaket. Fiskeren løftet opp de 3 langusterne og sa at han hadde bare disse store som tilsammen veigde ca 14 pound. Ja vel, sa vi og dro fram bøtta vår og ba han legge dem opp i den for kontollveiing. Da ble han noe stresset, men hev dem oppi. Og vekten viste 8 pound: Han hadde tenkt å lure oss.
Diskusjonen begynte og vi sa nei takk til å betale summen for 14 pound. Og det endte med at vi betalte for ca 9 og fiskeren forlot oss uten et smil.
Håper han var litt fornøyd med handelen. For rett etterpå kom flere fiskere og ville selge oss languster for 15 e$. Og sånn er det hele tiden :-)

 Ja, ja. Etter noen timers seilas i frisk vind og rimelig stor sjø, ankom vi Bequia og hadde med oss nykokt languster. Og det ble et fantastisk godt måltid. Vi kan absolutt anbefale å kjøpe av de lokale fiskerne. Men bruk gjerne bagasjevekten :-)
Nyttårsaften ble ganske rolig. Vi hadde litt styr med raketter, men alt ordnet seg godt til slutt. Og selve nyttårskvelden spiste vi middag på en restaurant like ved kaien der vi lå på anker. En opplevelse som ikke kommer til å bli husket for god mat og service. Men ofte er det slike opplevelser som sitter og vi kan le av når vi mimrer. The Karibien way..........

På bildet over ser dere en lokal juleutstilling. Og til høyre er det 3 smørblide seilerjenter som nyter livet og opplevelsene som står i kø. Både spennende, flotte og irriterende, men mest av alt minnerike og virkelig verdt turen.
Hyggelige nye bekjentskaper som setter varige spor. Noe av det flotte med å være på reise: alle de hyggelige menneskene vi treffer på.

Mayreau

Selve øya Mayreau er en liten øy på ca 3 kvadratkilometer. Og vi benyttet anledningen til en spasertur tvers over øya. Veidekke på veien var av betong, og helt grei å spasere på. Og jeg må ærlig talt si at vi trodde vi skulle gå gjennom "jungelen" på en sti med masse rare dyr. Så feil kan man ta!

Og det ble en hyggelig tur med mange inntrykk. Vein gikk fra en bukt over en topp og ned til neste bukt. PÅ høyden hadde de en kirke og en utsikt over hele Tobago Cays. Et flott skue.
Øya har i lengre tid hat problemer med ferskvannforsyninger, men dette har de nå løst ved å lage et felles vannbasseng. Innbyggerne, ca 200 mennesker, er også her etterkommere av ex-slaver. Tidligere var øya eigd av en familie, men innbyggerne har nå fått eiendommene til odel og eie, og ser ut til å klare seg bra.
De vet i hvertfall å ta seg betalt. Vi fikk nemlig besøk av en hyggelig innfødt som lurte på om vi ville bestille ferskt brød til neste morgen. Og det ville vi selvfølgelig. Stort sett har det gått i bananbrød her på øyene. Og det smaker ganske godt. Men da mannen neste morgen kom og leverte brødene til båten, husket vi at vi selvfølgelig ikke hadde avtalt pris på forhånd. Og mannen forlangte hele 70 "eseydollar". Riktignok for 2 brød, men omgjort i norske kroner er det ca 175 kr. Så dyrt brød har ingen av oss noen sinne spist. Og vi ble lurt igjen :-)
Bukten vi ankret opp i, het Salt Whistle Bay.

Fargerike restauranter og butikker

Mange uberørte strender

Og der traff vi selvfølgelig en annen norsk båt, med mannskap fra Sotra. De hadde også seilt båten over fra Las Palmas og skulle feriere her i Karibien et halvt år. Det er faktisk mange som gjør dette. Og ikke er det et særlig vondt liv heller. Gøy med folk som våger seg ut på eventyr :-). For vår del må ferden tilbake til Rodney Bay begynne neste dag. Været er ikke det beste, så vi sikrer oss og snur i tide. Det kan jo være vi må ligge værfaste. Alltid godt å ha noen dager i banken :-)

Alltid hyggelige måtlider ombord