Kalymnos

Denne øye er den øya i Dodecanese med mest fjell. Og de er berømte for sine fjellsider som benyttes for friklatring og som bare kan nås fra sjøsiden.  Fjellet som  for det meste benyttes til slik aktivitet, er ca 600 meter høyt. Disse høye fjellet gjør igjen at det kan være ganske mye vind om kveldene og nettene i buktene rundt øya.

I tillegg til fjellklatring, er øya også kjent for sine svamper som de dykker etter. 

For oss var det kjempehyggelig å besøke Stukas Taverna og hilse på byens hyggeligste kelner, Pantelis. Og selvsagt resten av betjeningen som jobber der.  De vet akkurat hva som skal til for å gjøre det hyggelig for oss gjester. Og i tillegg er maten god J

Vi fikk plass like utenfor tavernaen og ble hjertelig tatt imot av Pantelis.  Og i løpet av oppholdet i byen Pothia (Kalimnos), fikset han påfyll av gass, vasking av klær, anbefalte rette utleier av scooter og gjorde dagene her så koselige for oss. I tillegg ble det tid til noen herlige sjøbad, selv om temperaturen i sjøen bare er 22 grader. Men med 33 grader i luften gjør det ingen ting om sjøen er så forfriskende. 

Det finnes ikke så veldig mange ankringsplasser rundt øya. Men de som er kan vi virkelig anbefale.  Den vi likte best var Ormos  Palionisou. Her finnes 7 bøyer og hele 3 restauranter. 2 ved sjøsiden og en litt lengre ”på landet”. Ca 200m? Og en fin badestrand med solstoler og parasoller. Til og med en kiosk hadde de på stranda. Veldig hyggelige folk. Og det er mulig å reservere bøye hos Taverna Ilias på tlf 6948432562 (+retningsnummer) Også her beiter mye av menyen på utsiden og det er nesten bare til å velge hvem du vil spise!!!!!!!

Den andre bukten vi besøkte var Emborios. Her finnes også mange bøyer og en spiser som vanlig på den restauranten som står på bøyen.

Simi

Natten var stille og rolig. Ingen uling eller dønninger lagde dårlig nattesøvn.

Vi var klar for å begynne på seilingen mot Hellas og øya Simi. For 2 år siden når vi seilte ned not Tyrkia, var vi innom denne flotte havnen for å få plass for natten. Men da var det helt overfylt av båter så vi måtte forlate byen uten å ha kommet til kai. 

Simi by

Nå derimot var det ledig plass og vi fikk hjelp av noen hyggelige havnebetjenter med fortøyningen. Det står skrevet mange steder om ankring i denne havnen og at den kan være utfordrende på grunn av formasjonen på bunnen. Den stiger nemlig bratt opp fra midten og gjør ankringen somme tider til en skikkelig utfordring. Og avstanden mellom kaiene på begge sider av sundet er heller ikke stor, så en kan lett se for seg mange ankrer på kryss og tvers.

Men heldige som vi var, blåste det så vidt når vi kom og vi fant oss godt til rette mellom 2 naboer. Nå kunne vi bare begynne med papirarbeidet for innsjekking til Hellas. Vi fikk forklart hvor de forskjellige kontorene var, både havnepolitiet som ordner med mannskapslister, det ordinære politiet som skal stemple pass og tollvesenet som skal skrive ut papirene på båten og gi seilingstillatelse i Hellas. Og vi hadde satt av hele dagen til dette. Noe som viste seg at vi trengte. Vi har nå lært at alt tar tid her i Middelhavet. Det er bare sånn det er. 

Det som ble ”spennende” her i Simi, var alle de båtene som kom inn i havnen og ankret opp. Det blåste nemlig kraftig opp. Noe som igjen gav mange en utfordrende fortøyningsopplevelse. Havnebetjentene skrek og ropte. Hvor du fikk plass og hvor du skulle slippe ankeret.  Det var bare å lye. Men ikke så lett når vinden tok tak i båten og førte den av gårde til en helt annen plass. Og med ankrene ute samtidig, måtte det jo bli litt sirkus. Og sirkus fikk vi. Mannskapet hadde stor medlidenhet med de som både bommet på kaien, la seg på tvers på andre båter og de stakkarene som ble liggende midt i leia i mange timer fordi de hang fast i et anker til en Gulet (badebåt).

Og blåste gjorde det hele kvelden også. Det var faktisk så kaldt at fleecen måtte på igjen. Utrolig syns nå mannskapet om det. Trodde ikke de skulle være så kaldt her på denne tiden. 

Men selve Simi er fantastisk flott med sine sandfargede hus som klatrer opp langs fjellsidene fra havnen. Helt nydelig og veldig gresk. Det er flott å være tilbake i Hellas. Vi gleder oss til de neste ukene. Og lurer jo selvsagt på om vinden vil spille oss noen puss underveis. Vil det bli mye vind midt i mot i år også?

Marmaris – Bozuk Buku (Aplotheka)

Ingen av oss hadde lyst å forlate Tyrkia med Marmaris som siste minne. Og siden vi kom oss så sent av gårde, valgte vi å overnatte i en uthavn ytterst i havgapet.  

 En idyllisk bukt med 3 restauranter. Ved innseilingen til selve bukten, var det ruiner etter et fort som fra gammelt av hadde voktet sundet mellom Rhodos og  dette fastlandet. Det hadde nemlig tilhørt Rhodos før.  En fascinerende historie dette området har.

Kvelden ble helt nydelig. Med god mat som bestod av 7 retter mezes (forretter  på tyrkisk) og hovedrett med kylling. Så mye mat at det var umulig å klare alt. Vi valgte  restauranten som lå i midten og den anbefaler vi på det varmeste. Hyggelige folk og god mat. Flott sted for et ”nødstopp” før Hellas var det også. 

Rester av den store festningen

En del av restauranten i bukten

My Marina – Marmaris

Etter et avslappende opphold i My Marina, kastet vi loss  og seilte mot Marmaris. Opprinnelig hadde vi tenkt oss opp til Datca  og utforske det området også, men helt ærlig så var skipperen mer enn klar for å seile til Hellas. Han fantaserte om thaziki,  moussaka og blekksprut bare slik grekerne kan lage det. Og han lengtet tilbake til rutete duker på små tavernaer like i sjøkanten. Den greske atmosfæren og de hyggelige greske innbyggerne var blitt som en magnet. Det var tid for skipper møte. 

Marmaris - badebåtenes hjemby?

Mannskapet utgjør 50% på disse møtene, så det kan gå heftig for seg i diskusjoner om hvor neste havn skal være. Utrolig nok blir det alltid enstemmig vedtatt nesten hver eneste gang. Og vi klarte å bli enige også denne gangen. Det ble Marmaris for utsjekking av Tyrkia.

Og Marmaris ble det. Absolutt ingen favorittplass for verken skipper eller mannskap. Byen er utelukkende basert på badebåter, disko og restauranter. Nå må det sies at vi har bare vært i den gamle bydelen, men på avstand ser den ”nye” bydelen slett ikke innbydende ut. Dere som har andre syn på Marmaris må gjerne prøve å overbevise mannskapet om noe annet. For mannskapet er det et støyende ”høl”.

Vi ankret opp i en bukt utenfor selve sentrum. Det var en heftig vind om ettermiddagen, men vår nye Rokna satt som støpt. Rundt omring i denne bukten var det flere hoteller, så når kvelden kom fikk vi ”live music” til langt på natt. Men det var veldig ok. Vinden sto seg hele natten, men løyet litt på morgenkvisten. Vi seilte inn til Marmaris Nestel (?) Marina, for å ordne med alle papirer og fylle opp tanken med diesel. Tenkte vi like godt kunne bli til neste dag og starte tidlig på prosessen med utskriving.

Mange store båter i havnen

Det ble en dyr fornøyelse. I tillegg til diskomusikk frem til kl 04.00, måtte vi betale 960 n kr for 1 døgn i marinaen. Og det var ikke inklusive frokost en gang. Heller ikke sengetøy eller noen som kom og ryddet rommet for deg. Det var kun for å feste tauet i kaien og lån av en mooring. Uffa meg. Det henger ikke på greip. I hvert fall når vi tenker på lønningene til de som jobber der. Det står ikke i forhold i det hele tatt.

Ja, ja. Neste morgen var vi tidlig av gårde. Fylte tanken og gikk til Q-kaien for å sjekke ut av Tyrkia. Vi hadde avtale med en agent som skulle hjelpe oss med papirene for å få det gjort på kort tid! Jammen sa vi kort tid! Først av alt ble vi kastet vekk fra området fordi det skulle komme ferje fra Hellas som trengte plassen. Kunne prøve igjen om en time skrek en lite hyggelig representant fra havnepolitiet. Vi ble egentlig berget av en havnearbeider som spurte om vi hadde agent. Og da vi sa hvem det var, viste han oss en plass vi kunne ligge. Denne plassen var like foran en stor ”campingbåt” hvor de la ut lenser for eventuell diesel søl ved tanking. Mannen med lensen på slep skreik og hylte til oss at vi måtte komme oss vekk fra området, mens havnearbeider viftet oss inn til kai. Jo-ho for en festlig stemning! Og ikke mindre 4 tankbiler stod klar for å fylle opp tankene til den store ”campingbåten”. Mannskapet ”elsker” sånne øyeblikk, men var samtidig lykkelig for den lille tanken vi nettopp hadde fylt opp. Og vi ikke var de som skulle betale for 4 tankbiler!!!!!!!!

4 tankbiler med diesel må til

Spurs ble i hvert fall godt fortøyd inntil cruisekaien hvor de hadde sånne store, svarte dekk som fendere.  Vinden hadde ikke tatt seg noe særlig opp, så foreløpig gikk det greit med egne fendere i mellom. Agenten kom etter en god stund. Beklaget  selvfølgelig det. Tok papirene og passene med seg, og skulle være tilbake om ca 30 min. Insjallah (om Gud vil, på Tyrkisk)

Og denne guden ville det ikke slik, nei! 3 timer ventet vi! Da hadde vinden øket til 10 m/s og vi ble skvist inn i de store, svarte bildekkene.  Både fendere og siden på båten var svarte som bek! Og lensen som var lagt rundt den store naboen, var nå seget ned helt til Spurs. Akkurat  i slike stunder tenker mannskapet på hvor deilig de har det de som har hytter som henger fast i moder jord. De slipper nå å tenke på hvordan de i h……. skal komme seg vekk her fra?

Endelig kunne vi forlate kaien etter å ha betalt 210 TL til agenten. Han stakk penger i hånden til havnearbeideren som hadde hjulpet oss og etter en flott manøvrering av skipperen, kom vi oss forbi lenser, store båter og svarte bildekk!!! Da var det bare å sette i gang med skuring av fendere. De skal i utgangspunktet være hvite, ikke svarte!

Skipperen leste noen gloser over formiddagen, fendrene ble fine som nye. Klokka ble over 12, og  de stressende timene før, var allerede glemt! Det er noe rart med oss båtfolk. Det må liksom slike opplevelser til for å ”sprite” opp hverdagen. Det mangler ikke på opplevelser, både på godt og vondt.  Og vi var klar for Hellas!!!!!!!!

Wall Bay – Ekincik (My Marina)

Mannskapet hadde ønske om å ta en snartur innom My marina før vi setter turen mot Marmaris og utsjekking fra Tyrkia.

My Marina ligger i bukten Ekincik, og er en perle. Utrolig velholdt og ryddig og en sjø som er krystallklar.  Selve bukten virker ellers dørgende kjedelig, men denne marinaen ligger nydelig til for seg selv og mannskapet bare digger denne plassen.

Planen var å ta turen på elven Dalyan og se på de fantastiske ”Rock Tombs” (byggverk i fjellsidene), men vi kom ikke så langt. For sist vi var innom, for ca 2 år siden, kom de på kaien og tilbød båtfolket om å bli med på disse arrangerte turene. Men det gjorde de ikke i dag. Og til langt ut på kvelden, var Spurs eneste båt i marinaen. Sesongen er nok ikke kommet i gang enda, så elveturen får vi har til gode.

En ting til som de har endret siden sist, er betalingen for oppholdet. Sist betalte vi med å spise i restauranten. Nå betalte vi 70 TL for båten og det var ikke nødvendig å spise i tillegg. Veldig greit med en slik ordning.

Det ble en stille kveld, selv om vi fikk båtnaboer. Hele 2 båter kom i tillegg til oss. I den ene var det 10 franskmenn, båten var en Sunsail 47 (Benetau) !!!  Og de kan jabbe de !!!!!!!! Gøy med folk som koser seg på tur.

Nydelig marina