My Marina – Marmaris

Etter et avslappende opphold i My Marina, kastet vi loss  og seilte mot Marmaris. Opprinnelig hadde vi tenkt oss opp til Datca  og utforske det området også, men helt ærlig så var skipperen mer enn klar for å seile til Hellas. Han fantaserte om thaziki,  moussaka og blekksprut bare slik grekerne kan lage det. Og han lengtet tilbake til rutete duker på små tavernaer like i sjøkanten. Den greske atmosfæren og de hyggelige greske innbyggerne var blitt som en magnet. Det var tid for skipper møte. 

Marmaris - badebåtenes hjemby?

Mannskapet utgjør 50% på disse møtene, så det kan gå heftig for seg i diskusjoner om hvor neste havn skal være. Utrolig nok blir det alltid enstemmig vedtatt nesten hver eneste gang. Og vi klarte å bli enige også denne gangen. Det ble Marmaris for utsjekking av Tyrkia.

Og Marmaris ble det. Absolutt ingen favorittplass for verken skipper eller mannskap. Byen er utelukkende basert på badebåter, disko og restauranter. Nå må det sies at vi har bare vært i den gamle bydelen, men på avstand ser den ”nye” bydelen slett ikke innbydende ut. Dere som har andre syn på Marmaris må gjerne prøve å overbevise mannskapet om noe annet. For mannskapet er det et støyende ”høl”.

Vi ankret opp i en bukt utenfor selve sentrum. Det var en heftig vind om ettermiddagen, men vår nye Rokna satt som støpt. Rundt omring i denne bukten var det flere hoteller, så når kvelden kom fikk vi ”live music” til langt på natt. Men det var veldig ok. Vinden sto seg hele natten, men løyet litt på morgenkvisten. Vi seilte inn til Marmaris Nestel (?) Marina, for å ordne med alle papirer og fylle opp tanken med diesel. Tenkte vi like godt kunne bli til neste dag og starte tidlig på prosessen med utskriving.

Mange store båter i havnen

Det ble en dyr fornøyelse. I tillegg til diskomusikk frem til kl 04.00, måtte vi betale 960 n kr for 1 døgn i marinaen. Og det var ikke inklusive frokost en gang. Heller ikke sengetøy eller noen som kom og ryddet rommet for deg. Det var kun for å feste tauet i kaien og lån av en mooring. Uffa meg. Det henger ikke på greip. I hvert fall når vi tenker på lønningene til de som jobber der. Det står ikke i forhold i det hele tatt.

Ja, ja. Neste morgen var vi tidlig av gårde. Fylte tanken og gikk til Q-kaien for å sjekke ut av Tyrkia. Vi hadde avtale med en agent som skulle hjelpe oss med papirene for å få det gjort på kort tid! Jammen sa vi kort tid! Først av alt ble vi kastet vekk fra området fordi det skulle komme ferje fra Hellas som trengte plassen. Kunne prøve igjen om en time skrek en lite hyggelig representant fra havnepolitiet. Vi ble egentlig berget av en havnearbeider som spurte om vi hadde agent. Og da vi sa hvem det var, viste han oss en plass vi kunne ligge. Denne plassen var like foran en stor ”campingbåt” hvor de la ut lenser for eventuell diesel søl ved tanking. Mannen med lensen på slep skreik og hylte til oss at vi måtte komme oss vekk fra området, mens havnearbeider viftet oss inn til kai. Jo-ho for en festlig stemning! Og ikke mindre 4 tankbiler stod klar for å fylle opp tankene til den store ”campingbåten”. Mannskapet ”elsker” sånne øyeblikk, men var samtidig lykkelig for den lille tanken vi nettopp hadde fylt opp. Og vi ikke var de som skulle betale for 4 tankbiler!!!!!!!!

4 tankbiler med diesel må til

Spurs ble i hvert fall godt fortøyd inntil cruisekaien hvor de hadde sånne store, svarte dekk som fendere.  Vinden hadde ikke tatt seg noe særlig opp, så foreløpig gikk det greit med egne fendere i mellom. Agenten kom etter en god stund. Beklaget  selvfølgelig det. Tok papirene og passene med seg, og skulle være tilbake om ca 30 min. Insjallah (om Gud vil, på Tyrkisk)

Og denne guden ville det ikke slik, nei! 3 timer ventet vi! Da hadde vinden øket til 10 m/s og vi ble skvist inn i de store, svarte bildekkene.  Både fendere og siden på båten var svarte som bek! Og lensen som var lagt rundt den store naboen, var nå seget ned helt til Spurs. Akkurat  i slike stunder tenker mannskapet på hvor deilig de har det de som har hytter som henger fast i moder jord. De slipper nå å tenke på hvordan de i h……. skal komme seg vekk her fra?

Endelig kunne vi forlate kaien etter å ha betalt 210 TL til agenten. Han stakk penger i hånden til havnearbeideren som hadde hjulpet oss og etter en flott manøvrering av skipperen, kom vi oss forbi lenser, store båter og svarte bildekk!!! Da var det bare å sette i gang med skuring av fendere. De skal i utgangspunktet være hvite, ikke svarte!

Skipperen leste noen gloser over formiddagen, fendrene ble fine som nye. Klokka ble over 12, og  de stressende timene før, var allerede glemt! Det er noe rart med oss båtfolk. Det må liksom slike opplevelser til for å ”sprite” opp hverdagen. Det mangler ikke på opplevelser, både på godt og vondt.  Og vi var klar for Hellas!!!!!!!!